20/20 Vision

Tag: psykisk helsevern

  • Til Statsadvokaten

    Oppsigelse av tvangsordning.                                                                                 
     
    Jeg får vite gjennom min offentlig utpekte forsvarer at historien er i ferd med å gjenta seg. Vi (alle jeg omgås) har vært spente på statsadvokatens neste trekk. Og vi er skjønt enige om at dersom ikke rapporten fra psykisk helse skulle anses for å være et kvalifisert og tilstrekkelig grunnlag, så står vi igjen med min versjon av hva som skjer. Jeg har hele tiden hevdet at dere kommer til å trampe ettertrykkelig i klaveret, fullstendig uvitende om hva dere har stelt i stand. 
     
    Det er to ledende og konkurrerende teorier om hva myndighetene driver med. Enten så skurer og går dette på automatikk, hvor man er så slappe at ingen egentlig vet hva den andre gjør, og så ukritiske til seg selv, at det skaper en spesiell effekt. Med andre ord snakker vi om både stokk dumme og arrogante mennesker, som nødvendigvis kunne satt seg bedre inn i lov om psykisk helsevern. Det er nemlig slik at det ikke er noe i veien med regelverket. Men det er noe alvorlig galt med de som håndhever det. Når alt slår konsekvent den gale veien for undertegnede, faktisk til en grad som for lengst har blitt absurd, så er jeg uavhengig av diagnosen min tilbøyelig til å tro at det finnes bevissthet rundt det faktum at jeg aldri slipper ut av tvangen, uansett hva jeg prøver. Med andre ord fremmer jeg en påstand: Jeg tenker at dette blir gjort med vilje, vel vitende om at alle vilkår om forholdsmessighet ikke finnes, og således at loven dermed brytes. Så det ligner skurkestreker. Problemet med denne teorien er at jeg har til dags dato ingen andre mistenkte enn de som fysisk har møtt i retten tidligere fra statsadvokatens kontor. Jeg vet ikke hva i all verden jeg har gjort for å fortjene denne forsettlige, nådeløse behandlingen? Og ikke minst, hvem pokker er det som er på toppen? Hvem eller hvorfor kan ikke konkluderes fordi jeg fremdeles mangler data for å kunne resonere meg fram til hvem det er som korrumperer prinsippene som er ment å gjelde. 
     
    Nå er det imidlertid slik at ingen av teoriene tegner et flatterende bilde av myndighetenes rolle, som så åpenbart begår nye overgrep mot klientell som aldri har vært farlig i utgangspunktet. De kan ikke mene at jeg fremdeles må passes på? Jeg har faktisk ikke skadd noen. Jeg tok noen telefoner i håp om at noen ville skjønne at det var noe som ikke stemte med saken min. Forhåpentligvis ville saken og jeg bli etterforsket grundig, men neida, dere så det dere ville se. Det er f.eks. ingen ved ankomst fra Tyskland som spurte meg om hvorfor jeg ringte de bombetruslene. Det er faktisk ekstremt forsømmende, eller hva? Jeg ble spurt om jeg erkjente straffskyld, hvilket jeg umiddelbart gjorde, men ble aldri bedt om å forklare meg. Nå er det også slik at ved forrige korsvei, så tok jeg stilling til hvordan denne krigen med Bjørlo vs Staten bør utkjempes. Jeg har ingen videre tro på domstolen, men det er så sin sak. Ettersom det overhodet ikke finnes hjemler for å holde på meg, så begynner denne hensynsløse og systematiske trakasseringen å bli påfallende. I denne runden, hvis dere hadde gjort en forsvarlig kvalitetssikring, så ville dere sett like klart som alle andre at vi ikke behøver å kaste bort domstolens tid. Det er deres ansvar, men dere aner faktisk ingenting om meg. Det var ikke fordi jeg var psykotisk at jeg gjorde det jeg gjorde. Det er faktisk ganske vesentlig. At dere som har avgjørelsen i deres makt, insisterer på å holde meg, betyr bare en ting: Dere har ikke satt dere inn i saken. Jobben som gjøres er faktisk katastrofalt dårlig. Som sagt, dere aner ikke hvem jeg er, eller for den saks skyld hva jeg drev med i Tyskland for nå elleve år siden. Elleve år. Jeg kunne i prinsippet ha drept noen og vært ferdig sona for lenge siden. Det er en form for ironi jeg har lite sans for. Hva i helvete er greia, egentlig? 
     
    Nå skal dere høre her. Ettersom dere er både døve og blinde, så ser jeg meg tvunget til å ta kontroll over mitt eget liv igjen. Det blir ingen domstol dere kan skyve ansvaret over på denne gangen. Faktisk er dere tatt på fersk gjerning i å misbruke lovverket på det groveste. Hvorfor er fremdeles uklart. Hva pokker har jeg gjort dere, siden det har blitt så personlig og langt utenfor hva som kan hjemles i gjeldende lovverk? 
     
    Med det sagt, så vil jeg legge til følgende kommentar om strategi: Jeg har samvittighetsfullt fulgt opp alt av avtaler. Dere har aldri måttet finne meg for at jeg skal ta medisinene mine. Nå er det også slik at helse har åpnet for at jeg kan administrere dette selv, noe jeg har gjort i minst et halvt år nå. Ikke et øyeblikk for tidlig, men vi er faktisk der. At jeg også er narkoman har ingen relevans, fordi det har jeg alltid vært, og legene har vitnet på at dette ikke ser ut til å påvirke meg negativt. Da ville de faktisk grepet inn på et vis. Når alt kommer til alt, så er IKKE å samarbeide det eneste jeg ikke har prøvd. Nå er det faktisk nok. Hvis dere så inderlig ønsker å mobbe meg til selvmord, ja da får dere ta bryet med å finne meg hver eneste gang noe kreves av meg. Jeg, på min side, er ikke ferdig med dette. Jeg kommer til å insistere på at dette blir etterforsket. I mellomtiden skal dere kjenne deres besøkelsestid og la meg være i fred! 
     
    Dere kan like gjerne sende en form for respons enten direkte til meg, eller til helse-teamet. Den advokaten har sparken. Jeg trenger ikke å godta de premissene som dere forsøker å lure ham til å godta. Helt ufattelig at det fortsatt virker. Jeg har ingenting i retten å gjøre. Derimot har jeg steder jeg skulle vært og folk jeg skulle ha møtt. Det kommer jeg ikke til å gjøre rede for eller spørre om lov til. Er dette endelig forstått nå? 

    Lars F. Bjørlo 

  • Til Spesialenheten for politisaker

    Anmeldelse. …                                                                                             

    Jeg, Lars Fagerheim Bjørlo 130177 *****, ønsker med dette å anmelde statsadvokatens kontor, først og fremst representert av Carl Graff-Hartmann og Johann Moldestad, for en rekke forhold som jeg mener det er grunn til å kartlegge og få prøvd i en rettssal. Anklagene vil i utgangspunktet være:  

    Tjenesteforsømmelse, grov uforstand, overdreven maktbruk, forfølgelse, urettmessig straffeforfølgelse, trakassering. 
     
    Jeg er for tiden under tvungent psykisk helsevern, og det er konkret dette som gjør det nødvendig å få klarhet i om lovene gjelder eller ikke. 
     
    Jeg gir kortversjonen: forfølgelsen og trakasseringen begynte for svært mange år siden. I den forbindelse er det registrert en sak hos spesialtjenesten på meg fra før som daterer 2011. I 2013 var det mye som gikk på tverke, jeg hadde sittet et år uten særlig grunn i varetekt på Ila, og dermed mistet alt jeg eide, hus, biler og løsøre. Jeg var heller ikke helt frisk, og i den grad man føler at dette for lengst har blitt personlig, at man er i krig med staten, så er dette bakteppet som ledet til at jeg ringte inn en rekke bombetrusler, uten forsøk på å være anonym. Lang historie; selv om disse telefonene har lite med psykosen å gjøre, så er enden på visa at nå er vi i 2024, og jeg er fremdeles underlagt tvang. Ikke bare det, men statsadvokaten har gjort det klart at slik vil de det skal fortsette. 

    Denne gangen blir det ikke aktuelt å ty til kriminelle handlinger i desperat behov for at noen greier å legge sammen to og to. Derfor ber jeg dere holde et øye med hvordan denne saken kommer til å utvikle seg, særlig nå, etter for alvor å ha satt meg på bakbeina. Det står faktisk noe om forholdsmessighet i loven. Virkeligheten er at vilkårene er langt ifra tilstede. Dette er det ingen som ser ut til å bekymre seg over, unntatt meg. 
     
    Spikeren i kista er at det ansvarlige helse-teamet som administrerer det praktiske i dommen, og som er de eneste kvalifiserte til å ha en utenforstående mening, leverer sin års-rapport om Bjørlo’s status, hvor det går fram at de anbefaler en slutt på bruk av tvang. Og tro meg, dette kommer ikke et øyeblikk for tidlig. 
     
    Jeg tenker videre at dersom den neste responsen er at vi må i retten igjen, så er det noe fryktelig galt et sted. Statsadvokaten kan avslutte hele dommen på timen, dersom han vil. Og det er nettopp dette som burde gjøres, i anstendighetens navn. Hvordan kan det ha seg at de som er ansvarlige for dette regimet, har interesser som strekker seg utenfor rimelighetens grenser, og virker helt skamløse i sitt forsøk på å bare opprettholde status quo uten å bruke noe mer energi på saksbehandlingen i praksis? Disse folka er for fine til å ha med klientellet sitt personlig, men når det kommer til stykket, så blir ikke legen og sykesøster hørt, selv om ingen er bedre skikket til å ta denne vurderingen. 
     
    Arrogant? Jeg vet ikke hva jeg skal si. Ingen røyk uten ild. Her er det et omfattende nettverk, eller struktur, som opererer på tvers av de linjene som er lagt opp. Det kan se ut som tre statsmakter som samarbeider i enkeltsaker, med andre ord en form for prinsipiell korrupsjon. Og det kan virke som om frykt styrer over vanlig sunt bondevett. 
     
    Jeg, samt nær familie stiller til et avhør når det måtte være behov. Disse anklagene vil nødvendigvis bli både fler og mer graverende desto mer anledning man får til å gjøre rede for seg. Vi vil nødig kaste bort tiden deres. Det viktige avslutningsvis må være å presisere at disse overgrepene pågår fremdeles i snakkende stund. Bare å få slutt på det, er en ting. Deretter syns jeg noen må ta ansvar. Hvilke vurderinger som skiller seg fra alle andres, bør og skal legges til grunn for enhver pris? Tatt på fersken, vil jeg si. Egentlig et ganske stygt tilfelle. Jeg kan ikke peke på noe formildende, og gudene skal vite at jeg har prøvd. Det er absurd. Jeg har ikke drept eller forgrepet meg på noen. Det er ikke min skyld! Jeg har ikke på noe tidspunkt gjort meg fortjent til dette. Paranoid eller ikke, så er jeg såpass rasjonell at jeg ikke kan si noe om hvem eller hvorfor. Jeg vet ærlig talt ikke, og det blir langt ifra bedre av å spekulere. Og dersom jeg skulle begynt med det av taktiske etterforskningsgrunner, så måtte jeg hatt tilgang på mer data. Uten noe som helst, og uten autoritet eller andre virkemidler og kilder, så står jeg som privatperson bom fast. De bare gjør som de vil. Det er tydelig at de ikke risikerer noe. HJELP! 
     
    Lars F. Bjørlo 

  • Til Pressen

    Orientering om en juridisk situasjon som etter all sannsynlighet vil bli aktuell i nær fremtid.  

    Jeg er Lars Fagerheim Bjørlo (47). Jeg er for tiden dømt til tvungent psykisk helsevern. Æsj, dette kan jeg ikke fordra å snakke om. Det ligger i kortene at jeg har vært syk, og at jeg har driti meg ut, for så vidt, men ikke helt. La meg forklare: I 2013, etter å ha blitt forfulgt og urettmessig holdt et år i varetekt, så hadde jeg mistet alt. Politiet fortsatte sin nådeløse mobbekampanje da jeg slapp ut fra Ila, selv om jeg var uten fast bopel og faktisk folkeregistrert på det lokale nav-kontoret. De fikk meg lagt inn med tvang, vanlige vilkår. Jeg ble værende et par måneder på sikkerhetsavdelingen til A-hus, for så en dag i Mai 2013, hvor jeg stakk fra landet. Vekk fra politi og psykiatri. 

    Det jeg forsøker å skildre, er at i mitt hode er jeg i krig mot staten. Jeg endte opp i Berlin. På to forskjellige tidspunkter ringte jeg inn en rekke bombetrusler, som i sin tur utløste riksalarm og stengte Værnes lufthavn i ca fem timer. 

    Her kommer et vesentlig poeng: Jeg var psykotisk, men dette er noe jeg ville gjennomført uansett. Beviset på at dette er en sann påstand ligger i det faktum at jeg brukte mitt eget norske sim-kort til å foreta samtalene under fullt navn. Det skal nevnes at jeg hadde sikkert et dusin uregistrerte, tyske sim-kort tilgjengelig i leiligheten. Å umiddelbart bli gjenkjent var et poeng fra min side. Jeg hadde et desperat håp om at noen kunne legge sammen to og to og faktisk etterforske den brutale, ulovlige og ondskapsfulle trakasseringen. Sånn ble det ikke. Da jeg omsider ble utlevert til hjemlandet, møtte fire betjenter fra Follo i Berlin, for å ta meg med hjem. Jeg hadde motsatt meg utlevering, så den prosessen strakk seg over 70 dager i Moabit straffeanstalt. 

    Da jeg kom hjem ble jeg spurt om jeg erkjente straffskyld, noe jeg svarte bekreftende på, det vil si at jeg personlig har aldri unnskyld oppførselen min med at jeg er syk. Det er ikke slik at dersom du har en sykdom, så er det forklaringen på alt. Skal dere høre noe som virkelig er bisart? På de elleve årene som har gått etter truslene, så er det ingen, og da mener jeg ingen, som har spurt meg om hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Det bør faktisk være dypt sjokkerende og flaut, for ikke å snakke om tendensiøst. 

    Det er ikke grenser for hva disse menneskene har utsatt meg for, og jeg kan faktisk garantere at det ikke var jeg som hisset på meg lovens voktere hele tiden. Til dags dato aner jeg ikke hvorfor statsadvokaten fremdeles mener saken min må opp i retten i år. Jeg har fått tre år tvang av gangen. Tre ganger. Om jeg hadde begått et ordinært, tilregnelig drap, så ville jeg etter all sannsynlighet vært ferdig sonet. Men dette helsevernet skal de for alvor rigge opp for fjerde gang. Dette godtar jeg ikke. Helse anbefaler at tvangen opphører. Statsadvokaten har ansvaret, og velger i fullt alvor å gå til sak – IGJEN! 

    Alle rundt meg har det siste året vært enige om at dersom de faktisk mener at dette må avgjøres av mindre kompetente og fremmede mennesker med feig dømmekraft, på det tiende året, for å beskytte samfunnet mot Bjørlo…. 

    God dag, mann økseskaft. Hva pokker er det som har fått dere til å mene at jeg er en farlig person i utgangspunktet? Og kom ikke trekkende med familievold. Det der har jeg faan ikke drevet med. Det ble løyet, jeg var sjanseløs, og således uskyldig dømt. 

    Da huset til faren min tok fyr i 2012, så var de på ferie, men jeg var uten fast bopel og takket villig ja til å passe huset. Ja, så tok det fyr på loftet, da… Det endte faktisk med at dette ble jeg stilt til rettslig ansvar for. Å brenne ned kåken til faren min, som forøvrig var det eneste stedet jeg hadde å være, mente de drittsekkene at det var rimelig å klandre meg for. De planta faktisk sko-avtrykk fra et par sko de hadde beslaglagt av meg noen dager etter brannen. Nå var det imidlertid slik at jeg kjøpte disse skoene etter brannen og hadde kvittering. 

    Denne elendigheten bare fortsetter og fortsetter, og selv om jeg angivelig er paranoid psykotisk, så strekker ikke fantasien til i forhold til å finne ut hvem det er som vil meg til livs – og ikke minst, hvorfor i helvete? Hva pokker har jeg gjort vedkommende? 

    Jeg kunne holdt dette gående med den ene historien mer bisarr og drøy enn den neste. De tok til og med bikkja mi, liksom. Hva gir du meg? Drep heller hunden enn å la Bjørlo ha den. 

    Livet mitt er fremdeles i ruiner, og jeg kan ikke engang forlate landet og jeg har en voksen datter som måtte være åtte år i fosterhjem, fikk hele barndommen sin lagt i grus av disse menneskene, men hvem tror dere jenta klandrer? Hun avskyr meg. Hun er det eneste jeg har. 

    Jeg ser ingen grunn til å finne meg i dette lenger. Blir plassert i et narkoreir, slik at man kan bruke rus-problemet mot ham i neste rekke. De er bare fulle av faan, og det eneste jeg ikke har prøvd av strategier, er å gi dem langfingeren. Jeg nekter å møte i noen rett. Det er heller ikke slik at staten er i posisjon til å forhandle. 

    Nå er det min tur til å ta kontroll. Og i retten skal vi etter hvert, bare ikke i denne saken om fornyelse av tvangen. Neste gang har jeg status som fornærmet. 

    Lars Fagerheim Bjørlo