Oppsigelse av tvangsordning.
Jeg får vite gjennom min offentlig utpekte forsvarer at historien er i ferd med å gjenta seg. Vi (alle jeg omgås) har vært spente på statsadvokatens neste trekk. Og vi er skjønt enige om at dersom ikke rapporten fra psykisk helse skulle anses for å være et kvalifisert og tilstrekkelig grunnlag, så står vi igjen med min versjon av hva som skjer. Jeg har hele tiden hevdet at dere kommer til å trampe ettertrykkelig i klaveret, fullstendig uvitende om hva dere har stelt i stand.
Det er to ledende og konkurrerende teorier om hva myndighetene driver med. Enten så skurer og går dette på automatikk, hvor man er så slappe at ingen egentlig vet hva den andre gjør, og så ukritiske til seg selv, at det skaper en spesiell effekt. Med andre ord snakker vi om både stokk dumme og arrogante mennesker, som nødvendigvis kunne satt seg bedre inn i lov om psykisk helsevern. Det er nemlig slik at det ikke er noe i veien med regelverket. Men det er noe alvorlig galt med de som håndhever det. Når alt slår konsekvent den gale veien for undertegnede, faktisk til en grad som for lengst har blitt absurd, så er jeg uavhengig av diagnosen min tilbøyelig til å tro at det finnes bevissthet rundt det faktum at jeg aldri slipper ut av tvangen, uansett hva jeg prøver. Med andre ord fremmer jeg en påstand: Jeg tenker at dette blir gjort med vilje, vel vitende om at alle vilkår om forholdsmessighet ikke finnes, og således at loven dermed brytes. Så det ligner skurkestreker. Problemet med denne teorien er at jeg har til dags dato ingen andre mistenkte enn de som fysisk har møtt i retten tidligere fra statsadvokatens kontor. Jeg vet ikke hva i all verden jeg har gjort for å fortjene denne forsettlige, nådeløse behandlingen? Og ikke minst, hvem pokker er det som er på toppen? Hvem eller hvorfor kan ikke konkluderes fordi jeg fremdeles mangler data for å kunne resonere meg fram til hvem det er som korrumperer prinsippene som er ment å gjelde.
Nå er det imidlertid slik at ingen av teoriene tegner et flatterende bilde av myndighetenes rolle, som så åpenbart begår nye overgrep mot klientell som aldri har vært farlig i utgangspunktet. De kan ikke mene at jeg fremdeles må passes på? Jeg har faktisk ikke skadd noen. Jeg tok noen telefoner i håp om at noen ville skjønne at det var noe som ikke stemte med saken min. Forhåpentligvis ville saken og jeg bli etterforsket grundig, men neida, dere så det dere ville se. Det er f.eks. ingen ved ankomst fra Tyskland som spurte meg om hvorfor jeg ringte de bombetruslene. Det er faktisk ekstremt forsømmende, eller hva? Jeg ble spurt om jeg erkjente straffskyld, hvilket jeg umiddelbart gjorde, men ble aldri bedt om å forklare meg. Nå er det også slik at ved forrige korsvei, så tok jeg stilling til hvordan denne krigen med Bjørlo vs Staten bør utkjempes. Jeg har ingen videre tro på domstolen, men det er så sin sak. Ettersom det overhodet ikke finnes hjemler for å holde på meg, så begynner denne hensynsløse og systematiske trakasseringen å bli påfallende. I denne runden, hvis dere hadde gjort en forsvarlig kvalitetssikring, så ville dere sett like klart som alle andre at vi ikke behøver å kaste bort domstolens tid. Det er deres ansvar, men dere aner faktisk ingenting om meg. Det var ikke fordi jeg var psykotisk at jeg gjorde det jeg gjorde. Det er faktisk ganske vesentlig. At dere som har avgjørelsen i deres makt, insisterer på å holde meg, betyr bare en ting: Dere har ikke satt dere inn i saken. Jobben som gjøres er faktisk katastrofalt dårlig. Som sagt, dere aner ikke hvem jeg er, eller for den saks skyld hva jeg drev med i Tyskland for nå elleve år siden. Elleve år. Jeg kunne i prinsippet ha drept noen og vært ferdig sona for lenge siden. Det er en form for ironi jeg har lite sans for. Hva i helvete er greia, egentlig?
Nå skal dere høre her. Ettersom dere er både døve og blinde, så ser jeg meg tvunget til å ta kontroll over mitt eget liv igjen. Det blir ingen domstol dere kan skyve ansvaret over på denne gangen. Faktisk er dere tatt på fersk gjerning i å misbruke lovverket på det groveste. Hvorfor er fremdeles uklart. Hva pokker har jeg gjort dere, siden det har blitt så personlig og langt utenfor hva som kan hjemles i gjeldende lovverk?
Med det sagt, så vil jeg legge til følgende kommentar om strategi: Jeg har samvittighetsfullt fulgt opp alt av avtaler. Dere har aldri måttet finne meg for at jeg skal ta medisinene mine. Nå er det også slik at helse har åpnet for at jeg kan administrere dette selv, noe jeg har gjort i minst et halvt år nå. Ikke et øyeblikk for tidlig, men vi er faktisk der. At jeg også er narkoman har ingen relevans, fordi det har jeg alltid vært, og legene har vitnet på at dette ikke ser ut til å påvirke meg negativt. Da ville de faktisk grepet inn på et vis. Når alt kommer til alt, så er IKKE å samarbeide det eneste jeg ikke har prøvd. Nå er det faktisk nok. Hvis dere så inderlig ønsker å mobbe meg til selvmord, ja da får dere ta bryet med å finne meg hver eneste gang noe kreves av meg. Jeg, på min side, er ikke ferdig med dette. Jeg kommer til å insistere på at dette blir etterforsket. I mellomtiden skal dere kjenne deres besøkelsestid og la meg være i fred!
Dere kan like gjerne sende en form for respons enten direkte til meg, eller til helse-teamet. Den advokaten har sparken. Jeg trenger ikke å godta de premissene som dere forsøker å lure ham til å godta. Helt ufattelig at det fortsatt virker. Jeg har ingenting i retten å gjøre. Derimot har jeg steder jeg skulle vært og folk jeg skulle ha møtt. Det kommer jeg ikke til å gjøre rede for eller spørre om lov til. Er dette endelig forstått nå?
Lars F. Bjørlo
20/20 Vision 