Orientering om en juridisk situasjon som etter all sannsynlighet vil bli aktuell i nær fremtid.  

Jeg er Lars Fagerheim Bjørlo (47). Jeg er for tiden dømt til tvungent psykisk helsevern. Æsj, dette kan jeg ikke fordra å snakke om. Det ligger i kortene at jeg har vært syk, og at jeg har driti meg ut, for så vidt, men ikke helt. La meg forklare: I 2013, etter å ha blitt forfulgt og urettmessig holdt et år i varetekt, så hadde jeg mistet alt. Politiet fortsatte sin nådeløse mobbekampanje da jeg slapp ut fra Ila, selv om jeg var uten fast bopel og faktisk folkeregistrert på det lokale nav-kontoret. De fikk meg lagt inn med tvang, vanlige vilkår. Jeg ble værende et par måneder på sikkerhetsavdelingen til A-hus, for så en dag i Mai 2013, hvor jeg stakk fra landet. Vekk fra politi og psykiatri. 

Det jeg forsøker å skildre, er at i mitt hode er jeg i krig mot staten. Jeg endte opp i Berlin. På to forskjellige tidspunkter ringte jeg inn en rekke bombetrusler, som i sin tur utløste riksalarm og stengte Værnes lufthavn i ca fem timer. 

Her kommer et vesentlig poeng: Jeg var psykotisk, men dette er noe jeg ville gjennomført uansett. Beviset på at dette er en sann påstand ligger i det faktum at jeg brukte mitt eget norske sim-kort til å foreta samtalene under fullt navn. Det skal nevnes at jeg hadde sikkert et dusin uregistrerte, tyske sim-kort tilgjengelig i leiligheten. Å umiddelbart bli gjenkjent var et poeng fra min side. Jeg hadde et desperat håp om at noen kunne legge sammen to og to og faktisk etterforske den brutale, ulovlige og ondskapsfulle trakasseringen. Sånn ble det ikke. Da jeg omsider ble utlevert til hjemlandet, møtte fire betjenter fra Follo i Berlin, for å ta meg med hjem. Jeg hadde motsatt meg utlevering, så den prosessen strakk seg over 70 dager i Moabit straffeanstalt. 

Da jeg kom hjem ble jeg spurt om jeg erkjente straffskyld, noe jeg svarte bekreftende på, det vil si at jeg personlig har aldri unnskyld oppførselen min med at jeg er syk. Det er ikke slik at dersom du har en sykdom, så er det forklaringen på alt. Skal dere høre noe som virkelig er bisart? På de elleve årene som har gått etter truslene, så er det ingen, og da mener jeg ingen, som har spurt meg om hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Det bør faktisk være dypt sjokkerende og flaut, for ikke å snakke om tendensiøst. 

Det er ikke grenser for hva disse menneskene har utsatt meg for, og jeg kan faktisk garantere at det ikke var jeg som hisset på meg lovens voktere hele tiden. Til dags dato aner jeg ikke hvorfor statsadvokaten fremdeles mener saken min må opp i retten i år. Jeg har fått tre år tvang av gangen. Tre ganger. Om jeg hadde begått et ordinært, tilregnelig drap, så ville jeg etter all sannsynlighet vært ferdig sonet. Men dette helsevernet skal de for alvor rigge opp for fjerde gang. Dette godtar jeg ikke. Helse anbefaler at tvangen opphører. Statsadvokaten har ansvaret, og velger i fullt alvor å gå til sak – IGJEN! 

Alle rundt meg har det siste året vært enige om at dersom de faktisk mener at dette må avgjøres av mindre kompetente og fremmede mennesker med feig dømmekraft, på det tiende året, for å beskytte samfunnet mot Bjørlo…. 

God dag, mann økseskaft. Hva pokker er det som har fått dere til å mene at jeg er en farlig person i utgangspunktet? Og kom ikke trekkende med familievold. Det der har jeg faan ikke drevet med. Det ble løyet, jeg var sjanseløs, og således uskyldig dømt. 

Da huset til faren min tok fyr i 2012, så var de på ferie, men jeg var uten fast bopel og takket villig ja til å passe huset. Ja, så tok det fyr på loftet, da… Det endte faktisk med at dette ble jeg stilt til rettslig ansvar for. Å brenne ned kåken til faren min, som forøvrig var det eneste stedet jeg hadde å være, mente de drittsekkene at det var rimelig å klandre meg for. De planta faktisk sko-avtrykk fra et par sko de hadde beslaglagt av meg noen dager etter brannen. Nå var det imidlertid slik at jeg kjøpte disse skoene etter brannen og hadde kvittering. 

Denne elendigheten bare fortsetter og fortsetter, og selv om jeg angivelig er paranoid psykotisk, så strekker ikke fantasien til i forhold til å finne ut hvem det er som vil meg til livs – og ikke minst, hvorfor i helvete? Hva pokker har jeg gjort vedkommende? 

Jeg kunne holdt dette gående med den ene historien mer bisarr og drøy enn den neste. De tok til og med bikkja mi, liksom. Hva gir du meg? Drep heller hunden enn å la Bjørlo ha den. 

Livet mitt er fremdeles i ruiner, og jeg kan ikke engang forlate landet og jeg har en voksen datter som måtte være åtte år i fosterhjem, fikk hele barndommen sin lagt i grus av disse menneskene, men hvem tror dere jenta klandrer? Hun avskyr meg. Hun er det eneste jeg har. 

Jeg ser ingen grunn til å finne meg i dette lenger. Blir plassert i et narkoreir, slik at man kan bruke rus-problemet mot ham i neste rekke. De er bare fulle av faan, og det eneste jeg ikke har prøvd av strategier, er å gi dem langfingeren. Jeg nekter å møte i noen rett. Det er heller ikke slik at staten er i posisjon til å forhandle. 

Nå er det min tur til å ta kontroll. Og i retten skal vi etter hvert, bare ikke i denne saken om fornyelse av tvangen. Neste gang har jeg status som fornærmet. 

Lars Fagerheim Bjørlo